Mandag 6.9. fikk vi endelig realisert en gammel drøm: å gå traversen mellom Bjørndalstind og Juklavasskruna. Denne hadde jeg lest om i diverse historiske beretninger; området ble bl.a. brukt av klatremiljøet i Bergen som sin alpine lekegrind tilbake på 60-tallet. Turen hadde lagt seg godt til rette i bakhodet, men lengde, krevende terreng etc. gjorde at det ikke bare var å legge i vei. Dette er ikke en familietur, heller ikke en klatretur, men likevel såpass krevende og eksponert at det er godt å ha vant selskap. Været turdagen var selvsagt strålende. Og på forhånd hadde vi bl.a. konferert med, og fått gode råd av Petter Erling Bjørstad som hadde vært på tur her før. Vi hadde også - som vanlig - sjekket nettsiden til Arnt Flatmo og hans beskrivelse av traversen.
Turkamerat ble Eirik Vestrheim (alias Reinhold Messner); han har vært i krevende terreng før og håndterte du ulike "cruxene" underveis med største enkelthet. Når det ble for lett bortover eggen og i stupene opp mot tindenålene, oppsøkte han riss og diedre for å bedrive klatring for spenningens, avvekslingens og sportens skyld. Ikke lett å skulle være "senior" i slikt selskap...
Traversen ble en stor opplevelse! Vedvarende spenning, klyving og moro i en god time! Eller tok det lenger tid? Ingen av oss holdt øye med klokka; vi var rett og slett for oppspilt til det... Når vi var ved veis ende var det nesten fristende å ta samme vei tilbake igjen.
Fra slutten av ryggen gikk vi en tur ut mot Juklavasstind; et fristende turmål for seinere støt. Utsikten mot alle toppene rundt gjorde det lett å kaste ut planer om nye turer og traverser i dette supre området; Hordalands indrefilet! Kanskje det blir noe av og; hvem vet?
På vei ned igjen tok vi snarveien rett ned i Bjørndalen fra Juklavasskruna. Igjen var det ungdommen som ledet an og fant en trygg vei ned. Bratte sva, men i grunnen helt greit under de rådende tørre forhold.
Turen ble gjennomført helt uten bruk av trau, slynger el.l. Vi brukte hjelmer, veldig greit for å unngå å støte hodet i utstikkende steiner underveis. Vi brukte bare joggesko; riktignok Inov-8 X-Talon™ 212 som nesten må kunne klassifiseres som svasko...
Total tid ble ca. ni timer, tiden vi var i bevegelse ble derimot bare på ca. fire og en halv time. Tilbakelagt strekning ble ca. 20 km og jeg vil anta at antall høydemeter ble på ca. 1500.
Mandag 6.9. fikk vi endelig realisert en gammel drøm: å gå traversen mellom Bjørndalstind og Juklavasskruna. Denne hadde jeg lest om i diverse historiske beretninger; området ble bl.a. brukt av klatremiljøet i Bergen som sin alpine lekegrind tilbake på 60-tallet. Turen hadde lagt seg godt til rette i bakhodet, men lengde, krevende terreng etc. gjorde at det ikke bare var å legge i vei. Dette er ikke en familietur, heller ikke en klatretur, men likevel såpass krevende og eksponert at det er godt å ha vant selskap. Været turdagen var selvsagt strålende. Og på forhånd hadde vi bl.a. konferert med, og fått gode råd av Petter Erling Bjørstad 
