Flott klippe over Nærøyfjorden
Lægdafjellet og Skomakernipa, Aurland, 30. august 2025
Dette ble et gjensyn med et sted som gjorde stort inntrykk sist vi var her; Lægdafjellet og Skomakernipa. Beliggende ved utløpet av Nærøyfjorden, der den møter Aurlandsfjorden, brekker fjellet av i noen enorme stup, 900 meter rett ned i fjorden. Dagen startet tidlig og en lang biltur ventet, forbi Voss, over Vikafjellet til Vangsnes. Videre på den smale og svingete Fv5602 forbi Feios og Fresvik fram til parkering i Fresvikåsen ved Skard, ca 575 moh.
Nærøyfjorden møter Aurlandsfjorden
I stigningen opp fra Fresvik langs Åsavegen til Skard, fikk vi også et glimt av den magiske Huldakyrkja som vi besøkte uken før. Toppen stikker opp innerst i den dype Storedalen, omkranset av 1500 mter høye fjell på begge sider. Flott utsikt også til Nonhaugfjellet. Åsavegen er en blindvei, og det siste stykket ned til Simlenes ved Aurlandsfjorden er privat vei.
Skard er utgangspunkt for flere turer i området. Mot nord er det flere stier innover Fresvikåsen og mot sør er det sti både til Fysseholten, Lægdaskaret og Jordalskaret. Lurt å dobbeltsjekke at man er på rett sti, skal du til Jordalskaret, Dyrdalen eller til Nonhaugfjellet, så starter den stien noen titalls meter før du kommer til parkeringsplassen. Vi skulle mot Lægdaskaret, og valgte stien om Fysseholten, et litt lengre alterrnativ. Været var OK, tåke og lavt skydekke var i ferd med å lette etter nattens regnvær, så det var skikkelig vått i lyngen gjennom skogen.
Flott utsikt innover Aurlandsfjorden da vi ankom Fysseholten etter ca tre, litt bløte kilometer. Noen tåkedotter over fjorden pyntet det flotte landskapet. Etter Fysseholten åpnet terrenget seg mer og mer opp og vi kom ut av den våte lyngen. Nådde Lægdaskaret på stedvis litt utydelig sti etter snaut 6 km. Her deler stien seg, det vestligste tråkket går til stølen ved Lægdavatnet. Det andre tråkket går til Skomakarnipa. Vi fulgte dette et kort stykke, før vi tok av med kurs rett opp på Lægdafjellet, 1149 moh.
Fortsatte ned mot Skomakarnipa og fram på kanten av det svimlende stupet over Kvitmålene og Nærnesholten. Loddrett og til dels overhengende øverst og 900 meter ned til fjorden; så dramatisk at det kan ta pusten fra noen og enhver. På begge sider av både Nærøyfjorden og Aulandsfjorden går fjellsidene stupbratt opp og krones av Blåskavlen (1809) og Stiganosi (1761) på hver sin side av Aurlandsfjorden. Formet av isen er det et artig tankeeksperiment å se for seg de dype fjordene fylt av massive isbreer. Vakkert, dramatisk og storslagent fjordlandskap. En tysker vi traff på slo skråsikkert fast at dette var "the best views ever".
Vi gikk videre et lite stykke innover langs kanten ned mot Nærøyfjorden. Her er det mange plasser hvor man kan liste seg fram mot stupene og utfordre egne tanker om slike svimlende høyder, og den merkelige følelsen som filosof og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe beskrev som avgrunnens magnetisme; hvordan man liksom trekkes utfor. Utfordrende å venne seg til den enorme høyden og tomrommet rett foran skotuppene. Like fullt et svært spennende sted å være! Utsagnet "Man small, why fall? Ground call, that's all", som var malt på berget i Bruraskaret i sin tid, passer godt her. 800 meter over Franskorneset fant vi det magiske motivet fra sist tur, en rå klippeformasjon som stikker ut som et markert nebb høyt og særdeles luftig over Franskorane. På avstand ser den svært skummel og eksponert ut, men det føles ganske trygt å gå utpå, selv om man må krysse en solid sprekk i berget som tyder på at hele stasen kommer til å styrte i fjorden en vakker dag. Etter posering og photo-shoot gikk vi videre bort til Skomakargrovi. Her finner vi nok en imponerende fjellvegg til å bli svimmel av. Veggen ga i tillegg solid gjenklang og ekkoet fra ropene våre gjallet tilbake og kunne sikkert høres helt ned til fjorden.
Ved Skomakarnipa og Kvitmålene
Etter å ha sett oss mett på de ville stupene, overhengene og de bunnløse avgrunnene, var planen å prøve å få sett nærmere på Lægdafossen. Tok oss over den flate Krossnesholten og videre nedover mot fossen, som vi kunne høre bruset av. Men her tetnet vegetasjonen såpass til at vi ikke fikk sett den skikkelig. Til gjengjeld var skogen flott! Mange digre og impoerende furutrær, antakelig urgamle. Noen kjemper hadde også veltet overende.
Begynte på returen og fulgte langs Legdeelvi, som får vannet sitt fra flere tjern og bekker oppover mot Nonhaugfjellet. Enkelte dyretråkk her og der, men fant ingen sti som gikk i riktig retning. Tungt å gå i krattet, så løsningen ble å følge en halvtørr bekk. Her var det enkelt å gå på steinene og vi fikk opp farten. Gikk i bekkeleiet nesten helt til vi kom inn på siten mellom Lægdaskaret og Skomakarnipa.
Fra Lægdaskaret snaut 4 lettgåtte km tilbake til parkeringen ved Skard. Nok en nydelig tur i Verdensarven.
Til sammen 21 km og 1150 hm.
Kart:
GPX fil og høydeprofil på kartet:
Noen bilder fra turen:
