På Store Austanbottstind
Store Austanbottstind, Årdal, Hurrungane, 7. september 2025
Helgetur til Hurrungane i Jotunheimen. Dag 2. Store Austanbottstind
Endelig var det klart for tur til en av de fineste juvelene i den norske fjellheimen, Store Austanbottstind, 2204 m. Parkerte i nærheten av bommen på Tindevegen, fjellveien mellom Øvre Årdal og Turtagrø. Høsten i forveien hadde vi tatt en rekongnoseringstur opp til Midtre Austanbottstind, men uten noen form for klatreutstyr så tok vi ikke sjansen på å klyve helt til topps på Store. Litt spent startet vi turen vår fra Berdalsbandet. Været var fint, sol og ikke vind av betydning. Fjellet hadde tørket helt opp siden i går og alt lå til rette for en topp dag.
Både navn og høyde over havet på fjelltoppen varierer litt i ulike kilder. Norgeskart skriver Store Austanbottstind og 2203 m mens Fjelldatabasen oppgir navnet Store Austanbotntinden med høyden 2204 m. Peakbook oppgir høyden til 2202 m og primærfaktoern (pf) til 481 m mens Fjelldatabasen oppgir pf til 475 m. Uansett, det ikoniske fjellet ble først besteget i august 1883 av dansken Carl Hall sammen med romsdølen Mathias Soggemoen. På Peakbook står det å lese at Store Austanbotntinden ikke regnes som en klatretopp, men den kan oppfattes ganske utsatt, spesielt under ugunstige værforhold. Andre kilder skriver at bestigning av toppen via normal vei gir lett klatring, men innebærer passering av utsatt snøfelt og krever normalt klatreerfaring.
Fra Berdalsbandet rundet vi på sørvest siden av 1483 høyden. Videre er det ganske flatt forbi 1490 høyden fram til ca 1500 moh hvor den brede ryggen oppover mot Vestre starter for alvor. Vi fulgte langs kanten ned mot Berdalsbreen. Her er underlaget for det meste svaberg og fast fjell. Betydelig lettere å gå her enn i den grove steinura som ellers dominerer i Jotunheimen.
Fra Vestre Austanbottstind krysset vi skaret hvor den bratte snørenna kommer opp og videre fram til Midtre Austanbottstind. Herfra er synet av Store Austanbottstind mektig imponerende. Veien videre ser eksponert og vanskelig ut. Tok en liten pause her og gjorde oss klar for toppstøtet. Litt spente tok vi på klatresele og hjelm. Hadde bare tatt med oss et kort 30 m randonne tau som vi kveilet opp og la i sekken. Turen videre startet med klyving ned et stykke, det er bratt, men enkelt ned til like før bunnen av skaret. Her blir det litt mer utfordrende før man finner de rette takene og svinger seg ned på flat grunn. Omgivelsene er eksponerte og dramatiske, men det var godt å komme i gang og kjenne at den første utfordringen gikk helt fint.
Veien videre over eggen er smal, men enkel i begynnelsen. Etter hvert blir det både brattere og mer eksponert. En liten hammer av grad 3 sperrer veien videre, men en enklere vei er å gå litt ut i siden til høyre (mot sør). En del blokker her, men lite eksponert og ruten videre opp til bunnen av eggen og svaet opp mot toppen var grei. Et par taulag var på vei ned, så vi tok en liten pause til de var vel nede. Vi syntes veien videre så grei ut, så tauet ble liggede i sekken. Eggen oppover er ikke spesielt bratt og takene er gode. Snøfeltet som pleier å ligge her var omtrent helt borte. Et stykke opp langs eggen traverserte vi ut mot venstre. Vi var nå kommet over svaet og videre var det enkelt opp langs noen riss fram til toppeggen. Kom opp hit litt til venstre for den første av de tre markerte puklene. Vi gikk først opp på Austanbottstinden V0 (2175 moh). Spektakulær utsikt ned på eggen som løper ut mot Søre Austanbottstind.
Svaet opp mot toppen
Opp langs eggen til Austanbottstinden
Opp på den midtre pukkelen
Ned igjen i skaret mellom de to første puklene. Videre forbi et litt bratt klyvepunkt opp mot den midtre pukkelen på toppryggen før vi endelig kom opp på ryggen fram mot toppvarden. Her tok vi fram tauet for å sikre den siste luftige passasjen over de oppstablede blokkene og ut til varden. Litt utsatt, men tørt og fint, så det var ingen problem. Deilig av å endelig å nå toppen av dette sagnomsuste fjellet. Ingen andre her oppe, så vi tok oss god tid til å ta inn øyeblikket og den storslagne utsikten. Eufori, store smil og glede, og i tursammenheng, helt klart årets høydepunkt.
Fra toppvarden tilbake mot eggen
Etter å ha tilbragt nesten en hel time på toppen, rev vi oss løs og begynte på returen. Pakket tauet i sekken igjen og returnerte samme vei ned. Også nedstigningen gikk helt knirkefritt. Nesten ikke folk igjen på fjellet, så det var null trafikk på de mest utsatte stedene. Vel oppe på Midtre pakket vi hjelm og seler i sekken og tok oss en matbit. Brukte returen til Berdalsbandet til å bearbeide opplevelsen, for en tur!
Til sammen 11 km og 1050 hm.
Kart:
GPX fil og høydeprofil på kartet:
Bildebonanza:
