Nydelig soloppgang
Hemtjønnshøa, Oppdal, 28. september 2025
Et par dager etter turen over Armodshøene hadde vi lyst til å besøke nabofjellet; Hemtjønnshøa (1555 moh i Oppdal kommune. Starten på dagen kunne ikke blitt bedre, våknet til tidenes fineste soloppgang som farget himmelen mot øst på magisk vis!
Vi kjørte Einunndalsvegen innover fra Dalholen og fra Flåmsætrin inn på Bækkelægervegen fram til parkeringsplass på nordsiden av fjellet, ca 1100 moh. Her starter flere stier sørover mot fjellet. Vi fulgte en av de et lite stykke før vi tok av over mot vest til Hemstjønnshøas markerte nordrygg, som vi fulgte vi opp til toppen. Flott utsikt mot innsjøene Fundin og Elgsjøen samt norover mot Oppdal og vestover mot de digre Knutshøene. Hemtjønnshøa har to topper, den nordligste er den høyeste med sine 1555 moh, men den sørligste er bare 1 m kortere med sine 1554 moh. Skaret mellom toppene ligger på ca 1475 moh. Toppen er en langstrakt fjellrygg, mer enn 1,5 km lang, lettgått og med finfin utsikt i alle retninger.
Spennende geologi i området
Gruveeventyret i Hemtjønnshøa
Vi hadde også et annet mål med dagens tur ut over det å nå toppen av Hemtjønnshøa. Vi ønsket også å se nærmere på restene etter gruvedriften i sørhellingen av fjellet. En god kilde til informasjon om gruveeventyret her oppe er 'Bøgda vår'', Årbok for Oppdal historielag fra 2020. Her har Arild Alander i artikkelen «Kisjakt» i Elgsjøtangen og Hemtjønnshøa - Gruveeventyr med forhåpninger og skuffelser, sett nærmere på forsøkene på å finne og utvinne svovelkis og kobberkis i fjellområdet mellom Oppdal og Folldal på begynnelsen av 1900-tallet. Lenke til artikkelen på Nasjonalbiblioteket.
Etterspørselen etter metaller og svovel økte kraftig rundt første verdenskrig. Dette førte til omfattende leting etter malm i Norge, også i Oppdal-området. Flere steder i regionen hadde allerede lang gruvehistorie, men i Oppdal ble gruvedriften aldri særlig stor. På Elgsjøtangen ble det fra 1890-årene og utover registrert mange malmanvisninger og gjort mindre undersøkelser. Flere lokale skjerpere og investorer meldte inn funn av svovelkis og kobberkis. Det ble drevet litt prøvedrift og undersøkelser, men forekomstene viste seg ikke å være lønnsomme.
På Hemtjønnshøa var det større håp. Rundt 1917–1919 økte interessen for dette området. Men det oppstod en konflikt mellom ulike interessenter om rettighetene til forekomstene. Etter en juridisk avgjørelse som ble avgjort i en utmålsforretning på Flåmsetra 12.-14. juni 1919, fikk direktør Vilhelm Koren ved AS Røstvangen, og samarbeidspartnerne hans, rettighetene til videre undersøkelser.
Tippen utenfor gruvestollen
Senere på sommeren 1919 ble det satt i gang undersøkelser av forekomsten. Tre mann var i arbeid, og det ble gjort et omfattende røskingsarbeid i området for å påvise og kartlegge malmen. Det er i dag godt synlige spor etter ca 15 røskgrøfter over stollen, hvor det er gravd ned på fast fjell i forbindelse med malmleting og kartlegging av kisforekomsten. I en rapport om forekomsten beskrives det tre parallelle kisganger i fjellet, hvor den midterste var om lag 1200 meter lang. Diamantboring ble påbegynt i 1919, da fem hull på til sammen 315 meter. I 1920 ble det med to boremaskiner boret 24 diamantborhull på til sammen 1706 meter.
Det ble gjort omfattende undersøkelser med stoll (gruvegang), diamantboring og kartlegging. Stolldrivingen vart visstnok påbegynt i 1920 og var planlagt inndrevet om lag 180 meter. Arbeidet med gruveganger fortsatte utover i 1920 og 1921 og litt ut i 1922. Stollen var til slutt drevet inn 220 meter. I tillegg var det drevet tverrslag inn i malmen og gruveganger på 120 meter langs den. Publikasjonen Norges Bergverksdrift (SSB) har en del data om arbeidet som ble utført. I årene 1921-22 ble det drevet ut 220 meter med gruveganger, brutt ut 840 kubikkmeter fast fjell og brukt ca. 2200 kilo sprengstoff.
Flere bygninger og brakker ble satt opp ved gruva. Ved gruveinngangen (stollen) vart det bygd smie, maskinhus (kompressorhus) og et lagerhus. Litt nedenfor ble det satt opp to brakker, med en bod og en do nedenfor disse igjen. En formannsbolig ble satt opp litt mot nordøst. Alle disse husene kom opp seinest sommeren 1920, noen av dem kanskje året før. Etter at virksomheten i Hemtjønnshøa stoppet, ble forskjellig utstyr og materialer som kunne selges, fraktet fram. Også de fleste husene ble solgt og fjernet. Men trolig stod begge de to brakkene igjen, og ble brukt i forbindelse med malmleting i 1952.
I artikkelen til Alander trekkes budeiene på Flåmsetrene fram. På den ene var det Ragnhild Ståland. Hun bakte brød til kokkelaget til gruvearbeiderne, og bar det selv opp til gruva. På nabosetra var Ingebjørg Eide budeie. Hun kjørte melk med hest og en enkel, liten kjerre til kokkelaget i Hemtjønnshøa to ganger i uka. Veien de to budeiene brukte, gikk visstnok fra Flåman rett bort i Hemtjønnshøa, og så sydover høa bort til den lille «gruvebyen».
Optimismen til tross — etter tre år, i mai 1922, tok gruvedriften slutt. Hovedårsaken var kraftig prisfall og økonomisk krise i gruveindustrien etter første verdenskrig. Omtrent én million kroner kan ha blitt investert før prosjektet ble oppgitt. Stollinnslaget raste sammen en gang mellom 1938 og 1941. Antakelig står gruvegangen i dag full av vann som pipler ut som en rødbrun strøm fra den gjenraste gruveåpningen. For øvrig ble fjellet i stollen beskrevet som meget vannsykt: «Vandet stod som en sprut ut av borhullene.»
Vannet pipler ut av den gjenraste gruveåpningen
Gruverettighetene gikk senere over til nye eiere og det ble gjennomført nye vurderinger og undersøkelser av kisressursene i Hemtjønnshøa. I 1929 tok Interessentskapet Heimtjønhø Kisgruber over kisforekomsten. Og etter krigen kom et nytt selskap på banen; Heimtjønhø Svovelkisinteressentskap, som kjøpte gruverettighetene i 1952 for 100.000 kroner
Med fornyet interesse for malmforekomster under andre verdenskrig, vart det i 1941 lagt planer for drift i Hemtjønnshø gruva. Et kart fra 1941 forteller om storstilte planer for ny gruvedrift i Hemtjønnshøa: veier, taubane og telefonlinjer mellom gruven og Dovrebanen, kraftstasjon i Kaldvella sør for Kongsvoll. Prosjektet krevde store investeringer og opptil rundt 85 arbeidere var planlagt i full drift.
Til tross for alle nye utbyggingsplaner som ble laget, førte ingen av dem til faktisk gruvedrift. Historien om Hemtjønnshøa og Elgsjøtangen er drømmen om et norsk «gruveeventyr» med store forventninger, investeringer og optimisme – men som til slutt strandet på økonomiske forhold og usikker lønnsomhet.
Også vår tur gikk mot slutten. Etter besøket på de gamle gruvetuftene satte vi kursen hjemover igjen. På returen stakk vi innom både Gråkallen 1344, Brennknabben 1222 og den fine Hansontjønna.
Til sammen 11 km og ca 600 hm.
Kart:
GPX fil og høydeprofil på kartet:
Noen bilder fra turen:
