Store Ringstind (2124 moh) har lenge stått på ønskelisten, toppen er bl.a. regnet som en av Norges fineste skitopper og er vanligvis best tilgjengelig i april og mai da breene her normalt er sikre å ferdes på. De fine helgene i slutten av april og begynnelsen mai var avsatt til andre formål, så når snø og dårlig vær satte inn i siste halvdel av mai såg det mørkt ut med tanke på topptur i år.
Men når vi rundet inn i juni måned åpnet det seg et værvindu en ledig helg. Sekken ble pakket og vi la i vei fredag ettermiddag. Det var meldt om forbigående regn og kraftig vind natt til lørdag, så vi valgte å telte nede i lune Fardalen noe som viste seg å være et lurt valg. De som hadde overnattet oppe på fjellet mente de hadde hatt storm i kastene og hadde ikke hatt mye blund på øynene.
Været var meldt bedre og bedre utover lørdagen, så vi tok oss god tid og startet ikke turen nederst i Ringsbotn før nærmere kl. 11.30. Vi valgte høyre side av Ringselvi innover, ikke det lureste valget; det er lettere å ta seg fram på venstre side av elven innover dalen.
Så seint på våren var det bart nederst så vi måtte bære skiene et langt stykke innover. Etterhvert ble fonnene større og vi kunne spenne på oss skiene. Innerst i Ringsbotn går det bratt opp til alle kanter og det er ikke mange steder det er greit å ta seg verken opp eller ned med ski på beina. Normalruten opp tar av skrått oppover mot venstre, inn under Dyrhaugstindane. Det siste stykket opp her mot breen under Midtre Ringstind er bratt og det kan ved isete forhold være vanskelig å ta seg fram. Når vi passerte var det greit; bratt, men med løs og våt snø som ga godt feste. Ned igjen kan man enten følge samme vei eller ta en mer direkte rute ned innerst i dalbotnen.
Ruten videre traverserer skrått oppover under Midtre Ringstind før det flater litt ut inn under det siste lange og bratte strekket opp mot toppen. Utsikten blir bare mer og mer storslagen for hver høydemeter man vinner. I øst stikker Storen seg opp bak Dyrhaugsryggen, ruvende over de andre toppene. På kanten før det siste strekket opp mot toppen dukker også Store Austabotntind opp på særs mektig vis; en virkelig imponerende topp helt vest i Hurrungane! Toppvarden her må være av de luftigste i Jotunheimen!
De siste 100 m opp på toppen en veldig bratte. Vi satte fra oss skiene her og gikk til fots det siste stykket. Toppen er en lang smal egg. Det stuper nesten loddrett ned på Berdalsbreen i vest, og i nord går et det et svimlende stup rett ned på Ringsbreen, jf. det spektakulære basehoppet med ski på beina i episode 7 av NRK-serien "Oppdrag Sognefjorden". Utsikten er formidabel i alle retninger på en flott solskinnsdag som vi hadde!
Nedrennet er en perle selv om kuldegrader og skare gjorde det glatt og krevende øverst for oss. Lenger ned gikk det over i våt og tung snø, særlig i solhellingene. Det var sommerlig og varmt nede i dalen og flere steder gikk det mindre sørpeskred.
Vel nede teltet vi på "Hongi" høyt over Bergsdalen som stuper ned mot Fortun. Kvelden var utrolig fin; vindstille og klarvær og med alle toppene i Hurrungane som en perlerad rundt; god stemning. Perfekt!
Kart:
Noen bilder fra turen:
