Panoramautsikt fra toppen av Larstind, norges nordligste fjell over 2000 m.
Tidlig opp til et aldles nydelig sommervær. Dagens plan var å endelig få gått på den nordligste 2000 meters toppen i Norge; Larstinden, 2108 moh. Dessverre var shuttle bussen fra Hjerkinn til Snøheim fullbooket, så da var eneste reelle alternativ å ta sykkelen fatt fra parkeringen ved bommen på Hjerkinn. 13. juli i dag, så det var fremdeles tillatt å sykle på Snøheimvegen. Trillet i vei og brukte ca 1 time på den ca 14 km lange turen opp til turisthytta.
Parkerte syklene og la i vei innover de langstrakte flyene, først forbi Heimaste Svånåkollen, deretter Innaste Svånåkollen. Flatt og lettgått. Passerte 1499 vannet etter ca 1 1/2 times vandring og videre inn til vannet mellom Store Langvasstinden (2084) og Larstinden. Blikkstille og mye mygg langs vannene! Til tross for det, vandringen gjennom denne dalen er noe av det fineste som finnes i hele kongeriket, etter min mening. Landskapet er slående vakkert, dalen er omkranset av flotte tinder, isbreer og irrgrønne vann. En berusende vakker fottur.
Passerte minnesmerket etter ulykken her inne i midten av februar 1992. Syv mann i et taulag ble tatt av snøskred i snørenna vest for toppen og en i taulaget omkom. Passerte det innerste vannet (1642) og startet oppstigningen gjennom steinura i en bue opp til ryggen nord for toppen. Flott utsikt ned mot Larstjørnin og over mot den bratte nordvest flanken på Snøhetta. Toppryggen sørover mot Larstinden er smal og har fire mindre fortopper, hvorav Nørdre Larstind er den høyeste med sine 2077 moh.
Omsider kom vi fram til den bratte hammeren som stopper videre framstøt mot toppen. Vi la fra oss sekkene og tok en lengre matpause. Et taulag var på vei ned igjen fra toppen og det var artig å følge ruten deres ned igjen fra orkesterplass på toppen av hammern. Etter pausen tok vi frem noe enkelt klatreutstyr, et kort randotau på 30 m, hver sin klatresele, noen karabiner og rapellåttere. Det er satt opp et solid rappellfeste og det er ikke mer enn ca 10 m ned i skaret mellom Nørdre Larstinden og Larstinden. De mer erfarne klatrer ned denne hammeren uten tau. Vel nede i skaret ventet et av dagens høydepunkter. Her sperrer en diger firkantet steinblokk veien videre, men som ved et trylleslag er det en smal sprekk omtrent midt i blokken som åpner en passasje gjennom blokken og ut på den andre siden. En utrolig artig tur gjennom den sprekken! Nesten noe bibelsk over stedet.
Vel gjennom blokken var det først et litt luftig klyvepunkt opp en bratt renne før det ble enklere videre opp til varden på toppen. Fabelaktig flott utsikt til fjellene og botnene rundt på alle kanter. Vindstille, varmt og sol fra skyfri himmel. Vi kunne ikke få det bedre. Minnebrikkene fikk et solid påfyll av bilder før vi klarte å rive oss løs og starte turen ned igjen til den artige blokken. Tok det pent og forsiktig ned den utsatte renna og smøg oss på ny gjennom den utrolige passasjen. Ute i skaret på den andre siden klatret vi opp igjen og tilbake til sekkene.
For tidlig å dra tilbake, tenkte vi. Så når vi først var her, hvorfor ikke fortsette turen nordover fjellryggen mot Larseggen (1944) som ligger helt nord på den lange ryggen. Det var snaut to km bort til toppen, men lettgått og vel verdt innsatsen.
Så begynte vi på den lange masjen tilbake til Snøheim, ca 12 km. Det gikk relativt fort og greit, kun det første stykket ned til 1601 vannet var grov steinur. Herfra fikk vi skrudd opp tempoet og brukte ca. 2 t 30 min tilbake til syklene fra Larseggen.
Nå gjensto bare sjarmøretappen på syklene tilbake til Hjerkinn. Deilig å bare kunne trille omtrent hele veien ned igjen.
Turen ble på totalt 55,2 km, herav ca 28 km på sykkel. 11 t 50 min inkludert pauser og til sammen 1550 hm.
For meg betydde turen at en liten milepæl ble nådd; nå er alle 2000 m toppene på Doverfjell omsider i boks.
Kart:
Et solid knippe bilder fra denne magiske turen:
