Fannaråken (2068 moh), eller Fanaråken som også brukes, ligger i Vest-Jotunheimen og troner høyt over frodige vestlandsdaler som går rakt like ned til Lustrafjorden. Navnet skal visst bety 'fonna som ryker' og det sies at det i løpet av et år ikke er vindstille mer enn ca. 20 dager på toppen.
Lykken sto oss bi den dagen vi skulle til topps; vindstille og nydelig sommervær med temperaturer nærmere 20 grader ved Turtagrø selv om kalenderen viste 14. september.
Vi startet turen ved parkeringen ytterst i Helgedalen, ca. 900 moh. Herfra fulgte vi anleggsveien drøyt 3 km innover dalen før vi startet på den flotte stien oppover Steindalen. Første pause tok vi ved Ekrehytta der stien deler seg mot Keisarpasset og videre til Skogadalsbøen. Allerede her er utsikten storslagen mot Hurrungane og ut Helgedalen.
Herfra blir stien brattere og slik vedvarer det mer eller mindre hele veien til toppen. Men det likevel lett og fint å gå på stien som mange steder er tilrettelagt med fine steintrapper bygd av sherpaer som i flere sesonger har kommet til Norge for å restaurere gamle bygninger og stier.
Platået på toppen er vidstrakt og flatt og her finner man DNTs 'Fannaråkhytta' som er Norges høyest beliggende turisthytte. Her oppe ligger også den gamle meteorologiske stasjonen hvor det var bemanning til langt utpå 70-tallet, men som nå er overtatt av DNT. Den første hytta ble bygd i 1926 og var et samarbeid mellom Meteorologisk Institutt og DNT. Etterhvert som det ble klart at den plassen DNT disponerte i denne hytta var for liten, ble det besluttet at en egen turistforeingshytte skulle bygges. Til dette formålet donerte Dr. A. Bjerknes i Bergen og hans søster kr. 5.000. Hytta ble så bygd i Bergen i 1933, demontert og fraktet til Skjolden før den ble transportert opp på fjellet, dels båret, dels fraktet med taubane og på hesteryggen og var endelig klar til åpning i 1934.
Toppen i seg selv er kanskje litt kjedelig, men utsikten herfra er kanskje den mest storslåtte i Jotunheimen, for ikke å si i hele landet. På en klarværsdag som vi hadde, har man orkesterplass mot de ville fjellene i Hurrungane og de kvasse ryggene over Gjertvasstind, Styggedalstind, Centraltind og videre langs Skagastølsryggen helt til Nordre Skagastølstind med Store Skagastølstind som den høyeste toppen i området. Videre ligger det meste av tinder i Jotunheimen som perler på en snor; Stølsnostind, Falketind, Uranostind, Sagi, Mjølkedalstind, Rauddalstindane, Smørsatabbtindane, Galhøpiggen osv, osv. Du ser det meste herfra, virkelig et sted å studere området fra og få oversikt over topper og daler. Like imponerende er utsikten til de store breene; Smørstabbreen, Fannaråkbreen, Jostedalsbreen m.fl. Også utsikten ned Helgedalen og videre ned Bergsdalen mot Fortun, Skjolden og Lustrafjorden er spesiell. Så vidt jeg kjenner til er det bare fra 2k toppene Fannaråken og Store Austanbotntind at man kan se helt ned til fjorden og havnivået. (Edit oktober 2015: Det viser seg at man også kan se Storen fra et sted i Årdalsfjorden; se artikkel på NRK 20.10.2015)!
Fra toppen kikket vi bort på Store Steindalnosi som vi besøkte dagen før. Returen hadde vi egentlig tenkt å ta langs stien ned i Keisarpasset og tilbake til Ekrehytta - noe som ville blitt en flott rundtur. Men tiden løp fra oss på toppen, det var så mye å se og fotografere, så vi gikk tilbake samme vei som vi kom opp. Nok en gang var Henrik kjempekjekt turfølge. Dette ble hans 12. 2k topp og den 5. i Jotunheimen.
Vel nede ved bilen igjen viste GPS drøyt 14 km og ca. 1150 høydemeter. Da vi startet bilen litt før kl. 18 viste termometeret 19,5 grader! For en dag!
Noen full size panoramabilder (NB: store filer):
Andre bilder fra turen:
